Velferdsstaten er svakere enn på mange tiår. Forskjellene mellom de rike og oss vanlige folk øker for hvert år. Inflasjon stiger mer enn lønningene, mens prisene på våre nødvendigheter følger inflasjonen tett.

Norge er en såkalt velferdsstat. Det betyr at vi betaler skatt for å få billigere helsetjenester, skoletilbud, vedlikehold av infrastruktur, og andre goder. Men velferdsstaten er ikke en selvfølge. Den kom ikke av snille politikere som vil det norske folk det beste. Den kom fra hard og brutal arbeider kamp. Velferdsstaten var et kompromiss mellom den herskende klasse, kapitalen, og arbeiderklassen for å unngå en full revolusjon og endring av styresystem. Velferdsstaten eksisterer til tross for kapitalismen, ikke på grunn av den.

Fremskrittspartiet er større enn noen gang og truer Norge med økt makt til kapital eierne. De lover lavere skatt, privat markedskonkurranse for å drive ned prisene, strengere innvandringspolitikk, osv. Det de ikke sier er hva konsekvensene av den politikken er. Det høres kanskje bra ut på overflaten, men man trenger ikke tenke så langt før man ser problemene. Dette er politikken som Ronald Reagan og Margaret Thatcher førte i sin tid, at skattekutt til de rikeste gjør at pengene drypper ned til arbeiderklassen har for lengst vist seg å være feilslått politikk.

I USA har «the american dream» gått fra å være noenlunde mulig til å bare være det navnet tilsier, en drøm. I USA eier de 1% rikeste mer enn de 90% fattigste. Det er en enorm forskjell. Mens Jeff Bezos og Elon Musk sitter i palassene sine så jobber en vanlig amerikaner tre jobber bare for å overleve, og det med veldig smale marginer. Norge er på vei i samme retning. Hvis Frp får viljen sin så får vi vår egen versjon av «trickle down economics».

Skattekutt til vanlige folk høres bra ut det, men når velferdsstaten går i oppløsning fordi vi ikke har penger til å drive den lenger så hjelper ikke de ekstra kronene lenger. Da må man gå til private tannleger, private skoler, private sykehus, osv. Da sitter man igjen med mindre enn man gjør i dag, og kanskje man må utsette og nedprioritere visse nødvendigheter fordi man rett og slett ikke har råd til det. Å sitte igjen med noen ekstra tusenlapper i året løser ikke vanlige folks problemer. Det er de rikeste som tjener på dette, for de sitter igjen med flere hundre tusen, om ikke millioner, ekstra når de slipper å betale skatt.

Kapitalismen gagner ikke folk flest, det gagner kapitalistene, som navnet tilsier. Kapitalismens mål er profittmaksimering. Det er hele poenget med styremåten. Om det er mer profitt i å utnytte folket, som det er, så er det den veien det går. Våre rettigheter og goder som arbeidere er ikke en innebygd funksjon av kapitalismen, de eksisterer til tross for den. Kampen for et bedre samfunn for folk flest under kapitalisme er en evig kamp. Som Sisyfos som skubber steinen opp bakken bare for å se den rulle ned til bunnen igjen. Kapitalistene spiller på hjemmebane, de har systemet på sin side.

Derfor er ikke svaret til dagens problemer ett enda friere marked eller skattekutt for de rikeste. Svaret er å gå vekk fra systemet som prioriterer profitt over folkets interesser. Ingen av stortingspartiene ønsker en slik endring. Ikke «Sosialistisk» Venstreparti, og heller ikke Rødt. De ønsker å reformere kapitalismen istedenfor å bytte den ut. Reform har blitt prøvd før, men det fører bare til reversering. Som med privatiseringen av jernbanen, liberaliseringen av strømmen vår, liberaliseringen av boligmarkedet, og privatiseringen av Statoil.

Svaret er sosialisme. Et system av folket, for folket. Med demokratisering av arbeidsplasser, offentlig eid industri, og økt politisk makt til vanlige folk. Et utvidet demokrati hvor det ikke er de få rikeste som har mest makt. Hvor goder er distribuert etter nødvendighet, ikke solgt for profitt. Hvor man bidrar til samfunnet med det man kan og får det man trenger. Stortingspartiene kan ikke gi deg dette. Reform er ikke tilstrekkelig, det trengs revolusjonær forandring. Derfor er Norges Kommunistiske Parti arbeiderklassens parti.

Skrevet av: Eric Berget